Arkiv

ord som sitter igjen i hele kroppen, lenge etter at man har lest dem

I oktober leste jeg en fin bok, også skrev jeg et innlegg om den, også postet jeg det aldri. Derfor gjør jeg det nå. Hei.
I det siste har jeg lest No one belongs here more than you av Miranda July. Jeg ble både glad og lei meg og sint av boka, og likte den kjempegodt. Jeg skulle egentlig bare poste et bilde av boka (eller noe sånt), fordi jeg syns at dere skal lese den, og ikke lese om den, men så fant jeg nettsida til boka da jeg googlet den, og nå syns jeg nesten heller dere skal besøke den. Litt sånn er den:

og litt sånn:

og litt sånn:

Fint ikke sant? Trykk her for å se mer, også kan dere jo godt lese boka.

«Nå etterpå ser jeg tydelig tegnene på det som skulle komme. Småting som jeg ikke la noe vekt på den gangen: Av og til et sårt, håpløst blikk. Den voldsomme intensiteten hans når vi lå sammen. Måten han klamret seg til meg etterpå uten at jeg fikk se ansiktet hans. Det var der, alt sammen. Han visste at forholdet vårt nærmet seg slutten. Jeg skjønte det ikke.»
(Villskudd, Gudmund Vindland)

«Live each day as if it’s your last’, that was the conventional advice, but really, who had the energy for that? What if it rained or you felt a bit glandy?
It just wasn’t practical. Better by far to simply try and be good and courageous and bold and to make a difference. Not change the world exactly, but the bit around you. Go out there with your passion and your electric typewriter and work hard at…something. Change lives through art maybe. Cherish your friends, stay true to your principles, live passionately and fully and well. Experience new things. Love and be loved, if you ever get the chance.»

(David Nicholls, One Day)


På en lørdags formiddag, hvor det ikke er så alt for fint vær, kan man godt bruke en liten time på å drikke litt te og lese en ganske fin bok om sorg og kjærlighet. En sånn bok er Jinx av Margaret Wild. Den handler om å være så forelska at man nesten letter fra bakken, og om å være så lei seg at det kjennes ut som om man aldri kommer til å få varmen i seg igjen. Sånn halvveis ut i boka, føler man kanskje at verden er for skummel, og livet for vanskelig, men når man har lest den ut, kommer man til å føle seg nyforelska og litt varm i magen – akkurat sånn som man helst burde føle seg på en lørdag i juni.

I år har to av mine favorittdager havnet på samme tirsdag, og jeg har allerede feiret dem begge to litt (kvinnedagen med en snickers-is, og feittirsdag med dagdrømmer om rotgraut). I tillegg feirer jeg kvinnedagen med noe av det beste jeg vet, nemlig lister. Så hipp hurra for alle kvinner, og her kommer tre lister om, for og til oss:

Tre herlige sanger av kvinner:

  1. PJ Harvey – A Perfect Day Elise
  2. Melissa Horn – Falla fritt
  3. Regina Spektor – Samson

To fine bøker om kvinner:

  1. Ladies, av Mara Lee. Jeg greide ikke å legge fra meg Ladies før jeg var ferdig med den, og etterpå ville jeg bare dele den med alle jeg kjente. Den er så fin, og så spennende! Det er kanskje ikke den beste boken jeg har lest, men jeg er likevel veldig glad i den.
  2. Pinnsvinets Eleganse, av Muriel Barbery. Denne boka er helt fantastisk, og jeg er så redd for å ødelegge opplevelsen for andre som ikke har lest den enda, at jeg ikke tør si så mye mer enn det.

En kvinne som betyr mye for meg:

  1. Mamma.
    Det er ingen som irriterer meg som mamma, men det er heller ingen jeg ler så høyt sammen med. Jeg er en skikkelig mammadalt, og aner ikke hva jeg skulle gjort uten mammaen min. Den følelsen av at mamma er en superhelt, som de fleste hadde på barneskolen, har fremdeles ikke gått over hos meg. Hun får meg mange ganger til å tenke at jeg vil få barn, bare fordi de kommer til å få verdens beste mormor.
    Mammaen min er så sterk, underholdende, flink, sta og artig, og jeg er så utrolig stolt og glad for at jeg får være datteren hennes, og for at vi har et så bra forhold som vi har. Vi snakker sammen mange ganger i uka, og det første jeg gjør når jeg opplever noe (både store og små ting), er å ringe henne. Det er nesten som om det jeg har opplevd ikke er virkelig, før jeg har fortalt det til henne. Derfor har mamma brukt utrolig mange timer av livet sitt, på å høre meg fortelle hver eneste lille detalj av en busstur jeg har tatt, hva jeg har spist til middag, eller alle fordeler og ulemper med å kjøpe ei ny bukse jeg har sett litt på.
    Egentlig er det imponerende at jeg har flyttet hjemmefra, for jeg greier såvidt å velge mellom grønn og rød paprika uten å snakke med mamma først. Og det er ikke uten grunn heller. Mammaen min er den klokeste jeg kjenner, og ved alle viktige avgjørelser jeg har tatt, har hun vært der og hjulpet, pushet og støttet meg. Det var mamma som, rett før jeg droppet hele Indiaturen fordi jeg var både redd og blakk, sa at pengene alltids skulle ordne seg, og at opplevelsene uansett var viktigere. Nå har jeg skrevet så mye om mamma at det nesten begynner å virke som dårlig samvittighet fordi jeg var bortreist på morsdagen, og ikke en kvinnedagsfeiring, men det er ikke det, altså (hun leser ikke en gang bloggen min, så samvittighetssmisk måtte jeg nok ha postet på facebook). Jeg kunne skrevet en hel bok om hvor fantastisk mammaen min, og fremdeles ikke følt at jeg hadde fått understreket det nok. For mamma er så utrolig viktig i livet mitt, og jeg er så veldig, veldig glad i henne. Hun er den beste kvinnen jeg vet om, og er det noen jeg vil feire på kvinnedagen, så er det mamma.

«en bok som har betydd mye for deg»

(Jeg har mest lyst til å bare skrive en liste over topp ti eller topp tjue, men jeg skjønner at det blir for dumt. Like dumt er det å skrive om hvor vanskelig det var å velge, så dette er meg når jeg prøver å unngå akkurat det.)

En av de bøkene jeg er mest glad i, er Villskudd av Gudmund Vinland.
Jeg leste denne boka første gang da jeg gikk på barneskolen, og jeg måtte lese den om igjen med en gang jeg ble ferdig. Etter det har jeg lest den kanskje hundre ganger, og hver gang sitter jeg med et håp om at den siste siden aldri skal komme.
Villskudd traff meg langt inni hjertet, og slo meg samtidig hardt i magen. Den er så søt og morsom, men samtidig så vond og sår. Villskudd er en sånn bok som jeg ikke skjønner hvordan jeg skulle klart meg uten. Den er veldig, veldig viktig for meg, og hvis dere ikke har lest den, håper jeg dere føler presset nå.

«Hun snakket så kjærlig om alt mulig i verden, og jeg tok imot det hun sa uten å le eller gjør narr, og jeg prøvde å se hva det var hun så, og selv om jeg kanskje ikke så det, ble jeg henrykt over at hun ville vise meg det. Entusiasmen hennes over å være til stede, over å være i live. Jeg glemte meg selv litt og hvordan jeg kunne forholdt meg likegyldig til alt om hun ikke hadde vist meg det.»
(Bjørn Esben Almaas; Sov eller snakk om kjærlighet)

Boka med verdens fineste tittel er så mye mer enn tittelen. Den er utrolig så herlig og trist og ekte. Og så veldig, veldig fin. Åh.

%d bloggers like this: