Arkiv

om savn



Det stikker det litt i magen hver gang jeg ser noen som kysser (på tv, på butikken, i setet foran meg på bussen, eller på tumblr), bare fordi han jeg helst vil kysse er alt for langt unna. Tretti kvadrat virker plutselig mer som tre hundre, og det føles som om jeg er det eneste mennesket i hele verden.
En uke kan virkelig være en evighet noen ganger, men jeg drukner sorgene mine i hvitvin, og trøster meg med at jeg er heldig som har noen å kysse i det hele tatt. Dessuten er uka snart over, og om ikke lenge er vi sammen igjen. Det er bare så enkelt å glemme akkurat det når jeg spiser middag med tven som eneste selskap, snakker høyt med meg selv, eller ligger alene under den alt for store dobbeldyna. Jeg må nok ha litt mer vin.

Reklamer

Mandag morgen: En alarm som ringer flere timer tidligere enn det som burde vært nødvendig, en klem, et kyss, huske å låse døra når han drar, «ha en fin dag», «kjør forsiktig», «legg deg til å sove igjen», enda en klem, enda et kyss, en seng og en leilighet som plutselig blir alt for store, og en jente som plutselig blir alt for liten – og helt alene.
Onsdag kveld: Noen som låser opp døra fra utsiden, mange klemmer, mange kyss, en følelse av å ikke ha sett hverandre på flere uker, tvkveld i en armkrok, og å endelig få sovne i hverandres armer igjen.

Jeg er egentlig bare alene på tirsdager. Selv om jeg spiser frokost alene tre morgener hver uke, og selv om jeg kommer hjem til en tom leilighet både mandag, tirsdag og onsdag, så er det bare på tirsdager jeg ikke får sett han. Hver mandag morgen føles det som om vi har sett hverandre for siste gang på lenge, og hver onsdag kveld blir jeg overrasket over hvor kort tid vi egentlig tilbringer fra hverandre. Jeg er bare alene på tirsdager, og livet er mye bedre enn jeg tror.

Når Jørgen er borte, legger jeg meg bestandig på sofaen. Jeg blir så ensom i den store senga, og soverommet virker så fremmed uten han. Jeg prater med tven (for å føle at jeg har selskap), og glemmer å se på klokka. Plutselig er det alt for sent, og jeg er alt for våken. Når jeg først sovner, er det bare for et par timer før jeg våkner igjen – trøtt, og alt for varm. Jeg må virkelig slutte å sove på sofaen.

Når man har det så bra sammen, gir det ikke noe mening å skulle være fra hverandre. Å spise middag virker unødvendig, tannpuss er uutholdelig og selv tv-programmene blir teitere uten han. Når man har funnet noen som kan gjøre selv de mest kjedelige ting til noe spennende og fint, vil man aldri gjøre det alene igjen. Det er så utrolig ensomt å legge seg uten han ved siden av meg, og nesten like ille er det å våkne opp uten armene hans rundt meg.

Dette er den andre kvelden jeg legger meg alene, og om under to dager er vi sammen igjen. Når jeg tenker på det, skjønner jeg ikke hvordan jeg overlevde Oslo og India. Jeg er kanskje litt avhengig, men det går bra.

%d bloggere like this: